Afrika-farerne

Hei. De fleste som følger bloggen vår, vet hvem vi er og i hvert fall hvem noen av oss er. Kanskje er det noen av leserne som ikke kjenner alle, kanskje noen kjenner bare én eller to av oss, og ja, det kan jo være at en eller annen leser ikke kjenner noen av oss. Vel, her er en liten presentasjon til den som lurer:

Lamu

I løpet av de tre neste årene. I beste fall fem. Ja, innen den tid har nok Lamu blitt som alle andre turiststeder med strand og tropisk klima.

Hvis du er av typen som tror det hjelper å dele ut penger til småunger, eller hvis du er av den typen som mener sexturisme er det beste som finnes, eller hvis du er han idioten som reiser rundt og lærer absolutt alle strandguttene ”Hva skjer’a, Baghera?” og synes det er sjarmerende, vennligst ikke les denne varme anbefalningen.

Utstrakte hender

Under et akasietre sitter gravide kvinner og mødre med spedbarn. Kanskje er de omtrent to hundre til sammen. De sitter og venter. Akasieskyggen er venteværelset. Vi befinner oss på en mor barn-klinikk i det nordlige Tanzania, og klinikken har ennå ikke ankommet. En støvsky sees og en dieselmotor høres, og en fullpakket Land Cruiser parkerer. På taket er fire bord og fire krakker fastbundet, og ellers registrerer vi hiv-tester, kondomer, p-piller, en vekt, blodtrykksapparat og vaksiner. Andre fasiliteter er en jordhytte, den nevnte akasien og en skjev kirke, bygd av pinner, kvister og strå. Så en uforståelig køkultur, et barnekor med gråt og en helt ny forståelse av ordet, provisorisk.

Bedre sent enn aldri. Vi har lagt bak oss flerfoldige mil og er allerede stappfulle av nye inntrykk siden oppholdet vårt på Haydom, men det er så mye mer å fortelle derfra. Og Outreach er noe å fortelle om.

Dyrene i Afrika

Vår nye favorittpark I Afrika heter Selous. Den ligger sør-øst i Tanzania og er på størrelse med Danmark. Dermed skulle vi tro at dyretettheten her er mindre enn i Løveparken, men det er jeg sannelig ikke sikker på. Det som er helt sikkert er at biltettheten her er den laveste vi har sett i nasjonalparkene. Mens vi i Ngorongoro, for eksempel, holder utkikk etter hvor de andre safaribilene har stoppet, kan vi i Selous konsentrere oss om å finne dyrene selv. Altså ikke en eneste bil i sikte.

Q-tips

Hotellmanageren på Q-bar står og inspiserer oversvømmelsen på badet. Det er resepsjonisten som har tilkalt ham. Resepsjonisten sitter på huk og forsøker forgjeves å gjøre nytte for seg med pumping og staking. Skittent vann og dårlig lukt velter opp av sluket. Hotellmanageren vil gjerne virke profesjonell og seriøs og beklager seg. Beklager, sier han, men dette skjer av og til. Hvorfor skjer det? spør jeg nysgjerrig – ikke sint, hvilket noen av dere som kjenner meg sikkert ville tro, men nå er det en slags lattermild resignasjon som preger lynnet og kroppsspråket. I hvert fall fulgte jeg opp med spørsmålet om hvorfor det av og til ble oversvømmelse på badet. Da svarte han faktisk, hotellmanageren altså, han som akkurat hadde sagt at dette skjedde av og til: ”Vet ikke, det er første gang det har skjedd.”

Novembermørket

Det finnes ulike måter å tilbringe november på, og takket være Torill, Tormod og Elisabeth, som alle la turen noen dager av høsten sin til Tanzania, fikk vi blant annet et deilig gjensyn med Zanzibar.

Gratulerer med dagen, Hilde!

På tirsdag den 3. november har Hilde bursdag. Hurra.

Det hadde vært herlig om dere skrev en bursdagshilsen på bloggen.

Arbeidsdag 2

Da linedanseren var kommet halvveis,

Arbeidsdag 1

Arbeidsdagen begynner klokken halv åtte med legemøte. Alle nye innkomster blir lest opp i et forrykende tempo med navn, omtrentlig hjemsted og en mer eller mindre godt begrunnet innleggelsesdiagnose. Deretter gjennomgås eventuelle dødsfall siste døgn, før vakthavende rapporterer hva som har skjedd i løpet av natten. Vakthavende lege er ansvarlig for alle sykehusets 400 pasienter, kirurgiske og medisinske som fødende kvinner og forteller om nattens keisersnitt, åpne brudd og kranieskader. Deretter fordeles leger og Clinical Offisers (som har en 3-årig utdannelse, men her fungerer mer eller mindre som leger) på de ulike avdelingene. I dag skal det gjøres kirurgi på en magesekk på operasjonssalen. ”Noen som har gjort inngrepet før? Ikke det? Noen som har sett det gjort før da? Ok, da tar dere det.”

Helg i Ngorongoro og Lake Manyara

Utrolig flott at vi bare kan stikke av gårde på en helgetur og ende opp med bilder som disse:

Fra begynnelsen

Kleggen biter så det svir. Eller stikker den? Nei, den biter, mener jeg. Så det svir.

Men det går fort over. Sånn.

Nå fortsetter en liten historie om campingliv, og i Afrika er ikke våte fortelt og grilldressuniformering det mest iøynefallende. Vi reiser med tre småbarnsfamilier. Hyggelige, snille, inkluderende og morsomme sådanne. Og jeg føler meg plutselig veldig voksen, eller i hvert fall at jeg burde være det – voksen. Sykehusdirektøren, Øystein Olsen, hans kone Turid og barna, Karina Neema, Olaf Amani og Solveig Jalia. Doktor Kjartan Krogedal med nok en Turid som kone og barna Hedda og Jørgen. Og de som hadde plass til oss i bilen var Bente og Anders Sandal Olsen med sine to sønner, Amadeus og Tobias. Fantastiske folk, alle sammen, men protagonisten her er meg selv. Nok. Alle de andre er verdens nødvendigste bipersoner. For uten dem ville ikke hovedpersonen ha noen invitasjon, noen tur eller noe som helst å fortelle.