Hvis du er av typen som tror det hjelper å dele ut penger til småunger, eller hvis du er av den typen som mener sexturisme er det beste som finnes, eller hvis du er han idioten som reiser rundt og lærer absolutt alle strandguttene ”Hva skjer’a, Baghera?” og synes det er sjarmerende, vennligst ikke les denne varme anbefalningen.

Her kunne vi blitt en god stund. Ikke en bil i gatene. Bare esler. De sier at det kun er tre motoriserte kjøretøy på øya: en tuk tuk-ambulanse, en traktor og en havarert Jeep. Eslene, derimot, er det over 3000 av, og det er de som frakter passasjerene, frukten, brusen, søpla og byggematerialet. 16 kilometer med strand gjør at idiottettheten er lavere her enn andre steder. Også fruktjuicene da! Nam, nam! Kall det gjerne smoothie eller en muslimsk halvliter. Lesker strupen gjør den. Mersmak har den. Fersk fisk til frokost? Ja, takk.

.

.

Endelig! Et sted hvor folk fremdeles hilser på deg, høflig, smilende, uten å følge opp med å vise butikken de har i lomma for så å kalle deg ”rafiki” og tilby spesialpris, som de kaller det. Spesialpris for deg, min venn. Vanligvis fungerer ikke ”Nei, takk!” veldig godt, men her er det mulig. Si ”Nei, takk!” og du blir med et smil latt i fred. Men bare i tre år til, i beste fall fem, vil Lamu være dette stedet, hvor du fremdeles kan nyte og lære av swahili-kulturen uten at det er et organisert freak show med latterlig inngangspris, hvilken vi selvfølgelig synes er lav, fordi vi på død og liv alltid skal sammenligne med billettprisene i operaen hjemme.

Hvis du ikke er av de ovennevnte typene eller av typen som gjerne betaler han gjøken som har ligget i skyggen hele dagen 200 kroner (eller en sykepleiers ukelønn) for den ene kokosnøtten han har giddet å ta med seg, reis til Lamu før det er for sent.

.

.

.

.

.

Bedre sent enn aldri. Vi har lagt bak oss flerfoldige mil og er allerede stappfulle av nye inntrykk siden oppholdet vårt på Haydom, men det er så mye mer å fortelle derfra. Og Outreach er noe å fortelle om.

I tillegg til 400 sengeplasser har sykehuset på Haydom et Outreach-program som gir over 85.000 barn og 25.000 mødre i over 75 landsbyer undersøkelser hvert år, og hver dag når firehjulstrekkere eller småfly fram til de mest avsidesliggende stedene via støvete jordveier og humpete landingsstriper for å nå de som ikke kan reise helt til sykehuset for vaksinasjoner eller for kontroller av voksende barn og voksende mager.

Under akasietreet stimler de ventende nå tettere sammen. Det er nemlig tid for andakt med den lokale pastoren, før sykepleier, Pascal, underviser om hiv-smitte og hvordan det kan unngås. Vi vet at denne undervisningen har liten effekt så lenge mennene holder seg hjemme. Familieplanlegging og opplysning er nøkkelord for å få bukt med hiv/aids-problematikken. Derfor oppmuntres og oppfordres menn til å møte og får førsteprioritet dersom de dukker opp på Outreach. Slik er det at den ene faren som har dukket opp, kommer først i køen når spedbarnet skal veies.

Og etter ham kommer mødrene til, og unge etter unge blir hengt opp i vekten som dingler i en tykk akasiegren. Nå opphører også alt som minner om køordning, men i løpet av dagen har alle gravide blitt hiv-testet, alle barn fått nødvendige vaksiner og graviditetskontroller er foretatt.

.

.

Jordhytter og kvistkirker. Elendig, tenker man først. Men så er det alternativene, da. Ingen. Og selve Outreach er et lite, stort mirakel i en stor og urettferdig verden.

.

.

.

.

.

.

.

.

Det er mye rart, dere. Og Q-bar og Guesthouse er intet unntak fra rare etablissementer på dette kontinentet. Stedet ligger på Msasani-halvøya i Dar es Salam. En slags vestkant i Tanzanias største by, og et utmerket sted å være europeer på. Her ville vi dra for å gjemme oss litt for det ekte Afrika, og foruten å leke gjemsel, leke imperialister eller skrivebordsantropologer. Det siste er vi visst blitt flinke til.
Det begynte så lovende, med fotball på storskjerm og fatøl, det første i Afrika på disse fem månedene. Og prisene: lave, lave. Vi føler oss hjemme. Vi? Særlig jeg, vil jeg tro, som har øynene klistret på fotballkampen og et godt grep om en halvliter med høyrehånda, mens venstrehånda frenetisk utvinner potetgull av Pringles-gruven på bordet. Det er lørdag. Kveld.

Og med kveldsmørket kommer de; én etter én med stilettheler, korte shorts og dype utringninger. Vakre og dessverre veldig unge bytter. Etter gnuene og sebraene har jeg sett at rovdyrene kommer. Men her kommer de ikke med eksplosive klyv, høyspente muskler og voldsomme glefs. Her kommer de med krokete gange, stive rygger og sikkel om munnen. Disse er slue som hyener og griske som gribber, men i stedet for kjevetrykk og vingespenn har evolusjonen utstyrt disse med libido og lommebok.
- Nå er du fordomsfull, Knut Eric!
Jeg vil jo helst ikke være det, les skrivebordsantropologen. Jeg mener bare bestemt at jeg har vært lenge nok i Afrika til å forstå at en stivnakket asiat i femtiårene med ekstremt bratt flaskeføring og forsøksvis lett hoftevrikk, neppe er sexy i øynene til den miniskjørt-ikledde tenåringsjenta som er i ferd med å åpne buksesmekken hans.

Vi må trekke oss tilbake, for dette ble uvant og rart. Vi tar med oss våre bunker med mentale notater til gjennomgang på rommet. På veien dit ser vi en hvit mann som ser ut til å ha vokst seg godt gjennom håret sitt sammen med en ung, mørk jente med andre store proporsjoner. De står og skriver seg inn på gjestehuset vi bor på, mens resepsjonisten står der og gliser, og jeg synes det lukter litt avløp av ham akkurat nå. Er det et bordell vi har sjekket inn på?

Vi fikk tilbake tretti kroner for oversvømmelsen på badet. Jeg sa jo at manageren ville virke profesjonell. I tillegg fikk vi vasket badet. Gratis. Jeg vet ikke om jeg vil anbefale småbarnsfamilier Q-bar and Guesthouse på det varmeste. Det får bli et lunkent tips til hobbysosiologer og synsere som oss selv. Og det hjelper selvfølgelig med fatøl og flatskjerm.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

På tirsdag den 3. november har Hilde bursdag. Hurra.

Det hadde vært herlig om dere skrev en bursdagshilsen på bloggen.

Da linedanseren var kommet halvveis,

tok tauet slutt.

- Lars Saabye Christensen -

Klokken åtte er det Sala, et religiøst allmøte for alle sykehusets ansatte med sang, bønn, bibellesing, annonseringer av undervisning, introduksjon av nyankomne gjester og avskjed med gjester som drar fra sykehuset.

Etter Sala er det tid for røntgenmøte. Mengder av gode, gammeldagse bilder som viser tuberkulose, lungebetennelser, forstørrede hjerter, benbetennelser og brudd så feilstilte at enhver vil kunne stille diagnosen. Sykehuset er privilegert nok til å ha regionens eneste CT- maskin, så deretter gjennomgås moderne CT-bilder av hjernesvulster, cyster og blødninger via data og projektor.

Så er det visitt. Jeg går på Old Ward female side, en slags medisinsk avdeling med noen og tredve senger fordelt på 3 rom (hvor det største rommet har ca 17 senger). Jeg går med en Clinical Offiser og vi kan utfylle hverandre på visitten. Han har kunnskap om tropesykdommer som kun har blitt raskt nevnt i løpet av mine 6 studieår, mens jeg har tyngre teoretisk ballast når pasientene ikke passer med de hyppigste sykdommene sett her. Jeg stiller også kort på klinisk erfaring, men i løpet av perioden her får jeg virkelig øvet mitt kliniske blikk. Visitten preges til en viss grad av manglende prøvesvar, beskjed om at de er tomme for utstyr til lever- og nyretester, at apoteket er tomt for et hyppig brukt antibiotikum, at EKG-apparatet er midlertidig ute av funksjon og samtale med pasienten via tredjepart ettersom alt foregår på swahili (hvis pasienten kan swahili, alternativt går det i tillegg via noen i en naboseng som kan det stammespråket som pasienten snakker). Men vi kommer da gjennom alle pasientene og etter å ha kjent etter forstørrede milter og levre, hørt knatrelyder på noen lunger, lyttet på hjerter etter bilyder, bestilt prøver og røntgen og ordinert en masse antibiotika og andre medisiner for hjernemalaria, tyfoid feber, hjertesvikt, lungebetennelse, tuberkulose, amøbiasis, giardiasis, brucellose og andre infeksjoner, er det lunsjtid.

Etter lunsj er det bare å sette i gang for finne en lege å spørre om råd for de pasientene som verken jeg eller min kollega skjønte oss på. Legen svarer ikke på telefon, er ikke på kontoret, ikke på operasjonsstua, ikke på poliklinikken. Noe callingsystem finnes ikke og for få leger gjør at de som jobber her er svært opptatt. Jeg finner han gjerne til slutt og får heldigvis diskutert de sykeste pasientene våre: den unge damen som kom inn med akutt forvirring av flere dagers varighet, den hiv-positive 21-åringen som ikke begynte på medisiner fordi hun måtte være hjemme og passe lillesøsteren sin, og nå har kommet inn med skyhøy feber, sopp i hele svelget, en kraftig lungeinfeksjon og muligens tuberkulose, jenta hvis benmarg av ukjent årsak ikke produserer blodceller, pasienten som bare har normale prøvesvar, men ikke blir bedre av sine mange diffuse plager og den unge, fullstendig utmagrede damen med væske på lungene, i hjerteposen, i magen og i bena.

Deretter skriver jeg noen linjer i papirjournalen til pasientene. Bare kanskje står det fra før hvorfor pasienten ble satt på antibiotika den ene dagen for så å få fjernet det den andre dagen og forhåpentligvis finner jeg alle papirene med undersøkelser, prøvesvar og medisiner for en pasient på samme sted.

Skulle jeg ha lite å følge opp på ettermiddagen kan jeg assistere på en operasjon, overvære en fødsel eller være med på poliklinikk. Hvis ikke har jeg alltid nok av fagspørsmål som jeg vil slå opp eller søke etter på internett.

Det går ikke å sammenligne hverdagen her med hverdagen på et sykehus hjemme. Sykehuset er svært godt etter lokal standard og mange mennesker får hjelp her hver eneste dag. Jeg har lært utrolig mye og har med meg erfaringer som jeg aldri får igjen i en norsk sykehushverdag. Jeg er veldig takknemlig for muligheten jeg har fått til å være her noen måneder, men jeg ser også frem til i turnustjenesten å kunne snakke samme språk som pasientene og ha en lett tilgjengelig bakvakt å ringe. Jeg håper jeg får sjansen til å komme tilbake, men neste gang jeg skal gjøre noe lignende skal jeg sørge for å ha masse klinisk erfaring med meg i bagasjen, sammen med et kurs i tropemedisin og swahili.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Men det går fort over. Sånn.

Nå fortsetter en liten historie om campingliv, og i Afrika er ikke våte fortelt og grilldressuniformering det mest iøynefallende. Vi reiser med tre småbarnsfamilier. Hyggelige, snille, inkluderende og morsomme sådanne. Og jeg føler meg plutselig veldig voksen, eller i hvert fall at jeg burde være det – voksen. Sykehusdirektøren, Øystein Olsen, hans kone Turid og barna, Karina Neema, Olaf Amani og Solveig Jalia. Doktor Kjartan Krogedal med nok en Turid som kone og barna Hedda og Jørgen. Og de som hadde plass til oss i bilen var Bente og Anders Sandal Olsen med sine to sønner, Amadeus og Tobias. Fantastiske folk, alle sammen, men protagonisten her er meg selv. Nok. Alle de andre er verdens nødvendigste bipersoner. For uten dem ville ikke hovedpersonen ha noen invitasjon, noen tur eller noe som helst å fortelle.

Det er ikke kleggen som biter, det er tsetsefluer. Jeg mener de gir afrikansk sovesyke. Noe som betyr noe annet enn afrikansk kveldstrøtthet. Men siden vi camper med Dr. Olsen og Dr. Krogedal med småbarnsfam. tar jeg det med, om ikke knusende, så i hvert fall med ro. I den steinharde bakken vil ikke teltpluggene ned. Ikke med slegge en gang. Anders, som er snekker, vet heller ikke råd. Det blir et slapt tunneltelt. Det kler oss for så vidt godt der vi slapper av i fluktstoler på utflukt under et baobab-tre rundt et knitrende bål med utsikt til Lake Eyasi i Yaeda Chini i Tanzania.

Vi er på campingtur i Afrika, i villmarka.. Og hvis dere ikke tror på oss, kan dere bare spørre en av de 18 hadzabeene som sitter fra soloppgang til solnedgang og ser på at vi slår opp telt, spiser, drikker, går en liten tur, spiser, spiser og smekker til tsetsefluer. Denne jeger- og sankerstammen liker tydeligvis det de ser, for de blir sittende. Hadzabeene er utstyrt med pil og bue, og dette er ikke det samme som beach-masaiene på Zanzibar, som går rundt med solbriller og en biljardkø som gjeterkjepp, nei, dette er ekte vare. Hadzabeene teller i underkant av 2000, holder til rundt Lake Eyasi i Tanzania og er blant de siste gjenlevende jegere og sankere.

Rundt leirbålet hører vi lyder og sier: ”Hva var det?” Og Dr. Olsen svarer: ”Det var en due.” Jeg puster ut i både lettelse og skuffelse. Godt at det bare var en due, men spennende var ikke bare en due. Så sier vi: ”Hva var det?” Og igjen svarer Olsen: ”Det kan ha vært en gazelle eller en impala.” Olsens allvitenhet gjør at han kler pipa han nyter. Og vi gir oss ikke: ”Hva var det for en lyd da?” ”Mmm, det er jeg ikke sikker på, men det var ikke så langt unna, og det hørtes stort ut.”

Og sånn går kvelden. Bålet og parafinlyktene holder ville dyr unna. ”Bare neshornet har et bålslukkerinstinkt,” hører jeg Olsen si. Og jeg spør naturligvis: ”Er det neshorn her?” ”Ja, men det er ikke så mange, og bortsett fra neshornet holder dyrene seg unna flammer.” Å legge seg, skulle man tro, ville bety søvnløshet, i og med at bare en tynn teltduk skiller oss fra knakingen i kvister som neppe skyldes vinden og de umiskjennelige hylene til hyenene. Jeg kan høre meg selv si til Hilde at det skal bli gøy å ligge og høre på dyrelyder, men så slukner jeg som om jeg var et bål og natten var et neshorn.

Etter at solen har stått opp og idet vi står opp, er hadzabedelegasjonen tilbake på plass, skuelystne. Det er som nevnt bare et par tusen av disse menneskene, atskillig mindre enn vi kan si om europeiske, matglade safarikledde turister. Allikevel er vi attraksjonen, mens de utgjør irritasjonen. Og all fornuft tilsier at det egentlig burde være omvendt. At vi som inntrengere burde blitt jaget vekk fra hadzabeenes jaktmarker med spyd og kjepp. I stedet slår vi følge, og nå følger et par timer med naturfag som kan få en hver ekskursjon i Maridalen, langs Alnaelva eller rundt Steinbruvann til å gå og legge seg.

Vi ser hadzabeenes treffsikkerhet med kjeppkasting når det på ti av ti forsøk ramler frukt ned fra de ti meter høye baobab-trærne. Og jeg tenker høyt: Er det ikke imponerende?

Vi ser hadzabeene peke på den roten, fra hvilken de utvinner giften de smører inn pilene sine med, slik de har gjort det i tusener av år. Og jeg spør meg selv: Hvor kommer denne kunnskapen opprinnelig fra?

Vi ser hadzabeenes utrolige sporleseregenskaper når de kan peke på et hvilket som helst pote-, labb- eller klovavtrykk, fortelle hvis dyr det er og om det er ferskt, fra i går eller forgårs. Jeg utbryter at dette er kult og sier: Er det mulig? Litt for høyt, for idet jeg sier det, ser jeg en krumbøyd jeger med halvt spenn i buen og en dik dik-antilope som spretter unna. Og nå spør jeg meg selv: Er du litt i veien nå, Knut Eric?

Vi ser hadzabeene bli fra seg av bekymring, nesten redsel, når de på tilbakeveien får øye på elefantspor som ikke var der da vi krysset denne stien for en halvtime siden. En enslig hann. Livsfarlig. Den ene jegeren takker for seg og for i dag, men de følger oss først tilbake til leiren som ligger under hundre meter unna. Jeg kjenner spenningen sitre i kroppen og spør meg selv: Bør du også være redd nå?

Så hører vi én av hadzabeene spørre, mens han står der barbeint, omgitt av akasietorner, i fillete habitt og med pil og bue: ”Kan jeg lade mobiltelefonen min i en av bilene deres?” Og nå, da? Hva spør du deg selv om nå, da?

Vi har visst kommet på feil klode. Her er så underlig.

Var det elefanten vi hørte i går? Den lyden av noe stort, ikke langt unna, var det den livsfarlige, enslige hannelefanten? Kunne han ha trampet ned leiren vår? Var liv eller død marginalt? I vår favør. Dette får vi nok aldri vite. Uvitenheten er god å ha. Uvitenheten er et fantasifoster som vokser urimelig fort. Vokser seg større enn elefanten. Og farligere. Liker jeg å tro.

Man tror man vet hva man har med seg på en slik tur. Og i hvert fall med seg hjem. Foruten nye inntrykk, hva har man i bagasjen? Spør vi Turid, svarer hun kanskje: en skorpion. Og hun kan vitterlig legge til at den biter. Så det svir.

.